Estetikken er den delen av filosofien som tar for seg kunst, skjønnhet, og smak. Selve ordet estetikk ble ikke brukt før på 1700-tallet, men lenge før det hadde mange filosofer kommet med sine betraktninger om kunstens relasjon til filosofien.
Estetikk i antikkens Hellas
Når vi snakker om filosofi blant de gamle grekerne, er det nærmest uunngåelig at mye handler om Platon og Aristoteles. Disse er på en måte selve grunnpilarene i vestlig filosofi, og fortsetter å påvirke oss den dag i dag. Det som er karakteristisk for Platons syn på kunst og estetikk er at han er svært skeptisk. Unntaket er musikken, som han mener er en viktig del av idealsamfunnet og den ideelle oppdragelsen av barn. Det har nok sammenheng med at musikk kan forstås matematisk, i tråd med det allerede Pytagoras viste om avstanden mellom noter. Men kunsten for øvrig ville ikke Platon ha noe av i sin drømmestat.
Årsaken er at Platon var opptatt av at sansenes verden forvirrer oss. Vi blir lurt til å tro det vi ser og hører, heller enn å søke det virkelig skjønne (eller sanne, eller gode) i ideenes verden. Siden det er i denne virkelige, men abstrakte verden at all egentlig skjønnhet befinner seg, kan visuell kunst og dramatikk i beste fall betegnes som en kopi av en kopi. Kunsten er bare etterligning av noe som selv ikke er pålitelig, nemlig den verden vi opplever med sansene. Dette gjør kunst ikke bare unyttig, men direkte farlig.
Aristoteles har, nær sagt som vanlig, et noe mer moderat syn enn Platon. Aristoteles mente at etterligning ikke er så ille, for det ligger i menneskets natur å ville lage og beundre etterligninger. I sitt store legendariske verk «Poetikken» hevder han også at kunsten, spesifikt litteraturen, kan ha andre formål. For eksempel kan en tragedie utspilt på scenen gi oss en følelsesmessig renselse som forsvarer dramaets betydning i samfunnet.